Hei alle sammen!
Solen skinner inn igjennom stue vinduet mitt, jeg titter ut på det fine høstværet og merker at jeg alikvell savner regnet fra i går. Luften er kjærlig, og det er perfekt for en over sized genser og høst-boots. Solen varmer, men på mange måter git det mere en påske følse enn en høstdag i slutten av September.
Jeg snakket med en veninne i telefonen i over fire timer i natt, jeg trengte virkelig å ventilere litt om man kan kalle det det. Noen ganger trenger man det,å ventilere. Dagen idag har vært midt på treet, jeg har blitt oppmuntret av en av de fem jeg snakket om i går. Det er noen få som kan få meg til å smile selvom livet er vanskelig. Noen ganger tenker jeg tilbake på allt som var før, og hvor mye bedre ting var før. Jeg hadde gitt allt i verden for at ting skulle blitt “normalt” igjen. Men det er ikke et alternativ, og det er ikke muligheter for at ting skal bli som de var.
I går snakket jeg om at verden min ble snudd på hodet i 2018 men jeg har ikke fortalt om hvorfor eller hva som egentlig skjedde. Idag tenkte jeg at jeg skulle dele hvorfor jeg plutselig sto i ruinene av mitt eget liv en kald men solfyllt November dag i 2018.
Det hele startet 24 Oktober, mamma hadde følt seg dårlig i lengere tid men det var ingen som viste hva som var årsaken til tross for mange lege besøk i løpet av året. Denne dagen tok jeg med meg mamma til legen fordi hun på dette tidspunktet var blitt såppas dårlig at hun selv ville at fastlegen skulle legge henne inn på sykehus. Vi kom oss ned til legekontoret i taxi. Da vi kom inn til legen tok de CRP som lå på 84 og hun hadde en u-lyd i magen som kunne tyde på at det var en absest ( vekrebyll) i magen som måtte fjernes. Legen ordnet med at hun skulle få ambulanse til sykehuset slika t de kunne fjerne byllen. Jeg gråt så mye denne dagen, det å se ambulansen kjøre avgårde med mamma var smertefullt, og det gjorde vondt helt inn i hjerte rota.
Vi snakket masse denne dagen på meldinger og ringte hverandre, dag ble til natt og jeg våknet til et ubesvart anrop fra mamma og to ubesvarte annrop fra et ukejnt nummer. Jeg ringte først mamma uten å få svar. Så ringte jeg det ukjente nummeret. En middel-aldrene mann tok telefonen. Det var en kirurg på Kalnes sykehus, han sa at de åpnet opp mamma men at det var alvorlig og lurte på om jeg kunne komme ned med engang. Jeg spurte hva som var skejdd og han sa han ikke ville si noe før jeg kom. Sta som jeg er spurte jeg om det var kreft, og etter mye masing så fikk jeg svaret ja det var kreft. Jeg spurte om han hadde snakket med mamma om dette og han sa t han ikke hadde gjort det og at han ville vente til jeg kom med å fortelle henne det.
Hjernen gikk på autopilot, jeg ringte en god nabo og venn og forklarte situasjonen og spurte om hun kunne kjøre meg til kallnes. Det var i orden, jeg fikk gitt hundene mat og tur før jeg hastet avgårde til kalnes sykehus. Da jeg kom var mamma våkmet fra narkosen, og legen kom like etter meg. Han fortalte at de hadde åpnet henne op og at hun hadde kreft i tarmen med spredning til hele buken. Jeg gråt, og gråt og gråt. Mamma sa : Henriette har så mye følser, hun gråter så mye. Jeg svarte henne at hun hadde gjrot det samme om situasjonen var omvendt, og det var hun enig i. Jeg tok med legen ut på gangen og spurte han hvor lenge hun hadde igjen å leve. Han kunne ikke si noe sikekrt, men trodde dager, uker eller kansje et par månder max. På dette tidspunktet knakk jeg veldig sammen men prøvde allt jeg kunne å være sterk for mamma. Dagene gikk og jeg var der hver eneste dag. Vi snakket mye om praktiske ting, og hva som skulle skje, hva jeg skulle gjøre osv men også om hvor høyt vi elsket hverandre og hvor glade vi var for alle de årene vi fikk sammen. Hun var så glad for å se meg denne dagen at hun smilte fra øre til øre og kalte meg for kallenavnet hun hadde på meg. Hun var så full av glede.
En dag kom jeg med kaffe som hun hadde så lyst på og vi koste oss hele dagen og hun var veldig fin i formen og alltid blir og glad til siste slutt. Hun hadde en veldig fin dag og vi koste oss masse sammen den dagen. Dagen etter kom jeg med to kaffe, og da var mamma blitt veldig mye dårligere. På dette tidspunktet så kastet hun mye opp og var veldig mye værre. Fordi hun hadde uhelbredelig kreft fikk hun ikke cellgift men kun næring. Legen kom på visit og spurte hvordan det gikk. Mamma fortalte at hun ikke orket mere, at hun ville slutte på næringen som vill si at slutten nærmet seg med storm skritt. Jeg kunne se at hun ikke hadde det bra, og at hun var sliten av å ha så vondt, være så kvalm og at hun helst ville slippe. Legen så på meg og spurte om hva jeg tenkte om det. Det krevde allt jeg hadde av styrke og si at jeg støttet mamma hundre prosent, og at jeg ville hun skulle få ta den avgjørelsen. Jeg grårt, og gråt og gråt. Denne dagen sluttet de å gi henne næring. Dagen etter hadde hun så mye smerter og trengte en morfin pumpe så jeg sendte noen jeg kjente for å hente det på en sentral som sykehuset ordnet med. Vi snakket masse sammen denne dagen og bare var nær hverandre. Jeg var der helt til klokken halv åtte på kvelden, jeg brukte lang tid på å si hadet og fortelle henne om hvor høyt jeg elsket henne.
Hun sa hun elsket meg også og tullet med at jeg ikke kunne bruke så lang tid på å si hadet hver gang jeg skulle gå. Det skulle vise seg å være vår siste samtale. Jeg kom tilbake et par timer senere, og da hadde sykepleieren akurat vært inne hos henne og snakket med henne men når jeg kom inn så snakket vi aldri sammen igjen. Dette var starten på slutten. Jeg satt og holdt hånden hennes hele kvelden, natten og morgenen etter. Ved 13 tiden dagen etter begynte man å merke en endring i pustingen hennes, og vi viste at det nærmet seg slutten. Jeg holdt henne i hånden, klemte på henne så mye jeg kunne. Klokken tikket seg nærmer 14. Jeg lente meg ove henne, klemte henne og hvisket henne i øret at hvis hun ville kunne hun slippe taket, at jeg og hundene kom til å klare oss selvom jeg ikke viste hvordan så kom det til å gå bra. Jeg fortalt henne hvo høyt jeg elsket henne og at hun måtte passe på meg og være min skyttsengel. Jeg klemte henne igjen, kysset henne på pannen og ikke mange minutter senere så døde hun. Jeg knakk fullstendig sammen i gråt. Jeg tenkte på at hun var sammen resten av familien i himmelen og at alle der oppe var glade for å se henne igjen. Mn det gjorde så vondt, det gjør så vondt å ha mistet mamma. Mamma døde 06.11.18.
Så denne tiden på året er utrolig tøff, her sitter jeg tre år senere og husker allt som om det skulle vært i går. Det er uvirkelig å tenke på allt som skjedde, ogdet helt uvirkelig at hun er borte. Jeg savner henne så mye at det gjør vondt. Men her sitter vi tre år senre, og har gjort mere og fått til mere enn jeg noen gang trodde var mulig. Det er super tøft, og jeg har grått enormt mye bare ved å skrive dette innlegget men hvis min historie kan hjelpe noen som kansje sliter med sorg så eer det vært å dele min historie. Liver er beinhardt og tøft noen ganger og man kan bli så deprimert at man nesten flyr på veggen, men det er alltid håp. Selvom tristheten og tyngden på det du bærer på noen ganger virker større enn håpet. Men det er håp, og hvis du sliter med noe, enten det er sorg, deprisjon eller begge deler så finnes det personer man kan snakke med. Prester, venner, familie, psykologer eller hjelpe telefoner. Det er så viktig å snakke om det som er vnaskelig og ikke bare holde det inne hele tiden fordi det er ikke sunt. Man må få det ut, gråte, ventiler osv. Det er så viktig og det viktigste av allt r at det er håp og at selvom livet er tøfft så kommer man seg igjennom de mørke periodene og det finnes lysere perioder i vente.
Tusen takk for at så mange av dere leser innleggene mine, det betyr så mye for meg. Jeg er utrolig takknemmelig for hver og en av dere.
