Hei alle sammen! 

Solen skinner inn igjennom stue vinduet mitt, jeg titter ut på det fine høstværet og merker at jeg alikvell savner regnet fra i går. Luften er kjærlig, og det er perfekt for en over sized genser og høst-boots. Solen varmer, men på mange måter git det mere en påske følse enn en høstdag i slutten av September. 

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Jeg snakket med en veninne i telefonen i over fire timer i natt, jeg trengte virkelig å ventilere litt om man kan kalle det det. Noen ganger trenger man det,å ventilere. Dagen idag har vært midt på treet, jeg har blitt oppmuntret av en av de fem jeg snakket om i går. Det er noen få som kan få meg til å smile selvom livet er vanskelig. Noen ganger tenker jeg tilbake på allt som var før, og hvor mye bedre ting var før. Jeg hadde gitt allt i verden for at ting skulle blitt “normalt” igjen. Men det er ikke et alternativ, og det er ikke muligheter for at ting skal bli som de var. 

I går snakket jeg om at verden min ble snudd på hodet i 2018 men jeg har ikke fortalt om hvorfor eller hva som egentlig skjedde. Idag tenkte jeg at jeg skulle dele hvorfor jeg plutselig sto i ruinene av mitt eget liv en kald men solfyllt November dag i 2018. 

Det hele startet 24 Oktober, mamma hadde følt seg dårlig i lengere tid men det var ingen som viste hva som var årsaken til tross for mange lege besøk i løpet av året. Denne dagen tok jeg med meg mamma til legen fordi hun på dette tidspunktet var blitt såppas dårlig at hun selv ville at fastlegen skulle legge henne inn på sykehus. Vi kom oss ned til legekontoret i taxi. Da vi kom inn til legen tok de CRP som lå på 84 og hun hadde en u-lyd i magen som kunne tyde på at det var en absest ( vekrebyll) i magen som måtte fjernes. Legen ordnet med at hun skulle få ambulanse til sykehuset slika t de kunne fjerne byllen. Jeg gråt så mye denne dagen,  det å se ambulansen kjøre avgårde med mamma  var smertefullt, og det gjorde vondt helt inn i hjerte rota. 

Vi snakket masse denne dagen på meldinger og ringte hverandre, dag ble til natt og jeg våknet til et ubesvart anrop fra mamma og to ubesvarte annrop fra et ukejnt nummer. Jeg ringte først mamma uten å få svar. Så ringte jeg det ukjente nummeret. En middel-aldrene mann tok telefonen. Det var en kirurg på Kalnes sykehus, han sa at de åpnet opp mamma men at det var alvorlig og lurte på om jeg kunne komme ned med engang. Jeg spurte hva som var skejdd og han sa han ikke ville si noe før jeg kom. Sta som jeg er spurte jeg om det var kreft, og etter mye masing så fikk jeg svaret ja det var kreft. Jeg spurte om han hadde snakket med mamma om dette og han sa t han ikke hadde gjort det og at han ville vente til jeg kom med å fortelle henne det. 

Hjernen gikk på autopilot, jeg ringte en god nabo og venn og forklarte situasjonen og spurte om hun kunne kjøre meg til kallnes. Det var i orden, jeg fikk gitt hundene mat og tur før jeg hastet avgårde til kalnes sykehus. Da jeg kom var mamma våkmet fra narkosen, og legen kom like etter meg. Han fortalte at de hadde åpnet henne op og at hun hadde kreft i tarmen med spredning til hele buken. Jeg gråt, og gråt og gråt. Mamma sa : Henriette har så mye følser, hun gråter så mye. Jeg svarte henne at hun hadde gjrot det samme om situasjonen var omvendt, og det var hun enig i. Jeg tok med legen ut på gangen og spurte han hvor lenge hun hadde igjen å leve. Han kunne ikke si noe sikekrt, men trodde dager, uker eller kansje et par månder max. På dette tidspunktet knakk jeg veldig sammen men prøvde allt jeg kunne å være sterk for mamma. Dagene gikk og jeg var der hver eneste dag. Vi snakket mye om praktiske ting, og hva som skulle skje, hva jeg skulle gjøre osv men også om hvor høyt vi elsket hverandre og hvor glade vi var for alle de årene vi fikk sammen. Hun var så glad for å se meg denne dagen at hun smilte fra øre til øre og kalte meg for kallenavnet hun hadde på meg. Hun var så full av glede. 

En dag kom jeg med kaffe som hun hadde så lyst på og vi koste oss hele dagen og hun var veldig fin i formen og alltid blir og glad til siste slutt. Hun hadde en veldig fin dag og vi koste oss masse sammen den dagen. Dagen etter kom jeg med to kaffe, og da var mamma blitt veldig mye dårligere. På dette tidspunktet så kastet hun mye opp og var veldig mye værre. Fordi hun hadde uhelbredelig kreft fikk hun ikke cellgift men kun næring. Legen kom på visit og spurte hvordan det gikk. Mamma fortalte at hun ikke orket mere, at hun ville slutte på næringen som vill si at slutten nærmet seg med storm skritt. Jeg kunne se at hun ikke hadde det bra, og at hun var sliten av å ha så vondt, være så kvalm og at hun helst ville slippe. Legen så på meg og spurte om hva jeg tenkte om det. Det krevde allt jeg hadde av styrke og si at jeg støttet mamma hundre prosent, og at jeg ville hun skulle få ta den avgjørelsen. Jeg grårt, og gråt og gråt. Denne dagen sluttet de å gi henne næring. Dagen etter hadde hun så mye smerter og trengte en morfin pumpe så jeg sendte noen jeg kjente for å hente det på en sentral som sykehuset ordnet med. Vi snakket masse sammen denne dagen og bare var nær hverandre. Jeg var der helt til klokken halv åtte på kvelden, jeg brukte lang tid på å si hadet og fortelle henne om hvor høyt jeg elsket henne. 

Hun sa hun elsket meg også og tullet med at jeg ikke kunne bruke så lang tid på å si hadet hver gang jeg skulle gå. Det skulle vise seg å være vår siste samtale. Jeg kom tilbake et par timer senere, og da hadde sykepleieren akurat vært inne hos henne og snakket med henne men når jeg kom inn så snakket vi aldri sammen igjen. Dette var starten på slutten. Jeg satt og holdt hånden hennes hele kvelden, natten og morgenen etter. Ved 13 tiden dagen etter begynte man å merke en endring i pustingen hennes, og vi viste at det nærmet seg slutten. Jeg holdt henne i hånden, klemte på henne så mye jeg kunne. Klokken tikket seg nærmer 14. Jeg lente meg ove henne, klemte henne og hvisket henne i øret at hvis hun ville kunne hun slippe taket, at jeg og hundene kom til å klare oss selvom jeg ikke viste hvordan så kom det til å gå bra. Jeg fortalt henne hvo høyt jeg elsket henne og at hun måtte passe på meg og være min skyttsengel. Jeg klemte henne igjen, kysset henne på pannen og ikke mange minutter senere så døde hun. Jeg knakk fullstendig sammen i gråt. Jeg tenkte på at hun var sammen resten av familien i himmelen og at alle der oppe var glade for å se henne igjen. Mn det gjorde så vondt, det gjør så vondt å ha mistet mamma. Mamma døde 06.11.18.

Så denne tiden på året er utrolig tøff, her sitter jeg tre år senere og husker allt som om det skulle vært i går. Det er uvirkelig å tenke på allt som skjedde, ogdet helt uvirkelig at hun er borte. Jeg savner henne så mye at det gjør vondt. Men her sitter vi tre år senre, og har gjort mere og fått til mere enn jeg noen gang trodde var mulig. Det er super tøft, og jeg har grått enormt mye bare ved å skrive dette innlegget men hvis min historie kan hjelpe noen som kansje sliter med sorg så eer det vært å dele min historie. Liver er beinhardt og tøft noen ganger og man kan bli så deprimert at man nesten flyr på veggen, men det er alltid håp. Selvom tristheten og tyngden på det du bærer på noen ganger virker større enn håpet.  Men det er håp, og hvis du sliter med noe, enten det er sorg, deprisjon eller begge deler så finnes det personer man kan snakke med. Prester, venner, familie, psykologer eller hjelpe telefoner. Det er så viktig å snakke om det som er vnaskelig og ikke bare holde det inne hele tiden fordi det er ikke sunt. Man må få det ut, gråte, ventiler osv. Det er så viktig og det viktigste av allt r at det er håp og at selvom livet er tøfft så kommer man seg igjennom de mørke periodene og det finnes lysere perioder i vente. 

Tusen takk for at så mange av dere leser innleggene mine, det betyr så mye for meg. Jeg er utrolig takknemmelig for hver og en av dere. 

Hei alle sammen! 

Det bogner av høstfarger ute i naturen, orange blader flyr i høst vinden mens regnet pisker mot sture ruten. Det er ingen tvil om at høsten har kommet for å bli. Jeg elsker høsten, regnet og mørketiden – denne tiden på året har sin egen sjarm. Men det er også en tøff tid for meg på et personlig plan. Hvem viste for tre år siden, 27.09.18 at livet om få uker ville bli snudd helt på hodet. Jeg kjenner det knyter seg i magen, dagene blir mere triste, jeg er ikke lenger glad som jeg var for bare noen dager siden og jeg føler at kroppen gjør seg klar til å stenge dørene. Idag har jeg vakset og gjort grundig rent i hele leiligheten, skiftet på sengen og føler at jeg har gjort allt fint og klart til å låse døren de neste ukene, de neste måndene. Det er litt som “nesting” kroppen gjør seg klar for tiden den har i vente, en tid som alerede har begynt. 

Allerede i helgen merket jeg at kroppen snudde, at jeg ble mere trist på innsiden og at ting ble plutselig så mye mere vanskelig. Det å smile krevde allt jeg hadde av energi, jeg var sint, jeg var lei meg, jeg var frustrert og det var så lite som skulle til for å få meg til å falle av pinnen. Idag er første dagen hvor jeg faktisk føler det er greit å ikke ha det bra. Det er ingenting jeg skal, jeg trenger ikke opprettholde en fasade om at allt er fint og flott når ting er så langt i fra bra. Det må være lov å ikke ha det bra, det må være lov å ha det vanskelig og vondt uten at man skal føle at man blir dømt for det. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det å vite at leiligheten er skinnene ren, at hundene har det bra og at jeg bare kan lukke meg selv inn i en bobble er en bra følelse i en vanskelig tid. Jeg kommer til å dokumentere hver eneste dag her med dere. Det er lettere for meg å dele med dere her, enn det er for meg å snakke med folk om dette face to face. Idag takkler jeg ikke over happy folk, det gjør at jeg bare får mere lyst til å stenge meg inne. Noe av det vanskeligste idag og i denne tiden fremover er å smile på utsiden når man gråter på innsiden, det er nettopp derfor jeg prøver å unngå å være med folk fordi da slipper jeg å putte opp en fasade. Mine fem gode venner er de eneste som virkelig forstår hvordan det er og hvordan jeg virkelig har det. To av de fem har vært med meg hele veien fra den dagen verden min ble snudd på hodet og er her fremdeles. De tre andre har vært en utrolig god støtte for meg og de er helt fantastiske og de forstår hvor vanskelig denne tidne er for meg. De lytter, de trøster og de er verdens beste venner.

Man kan ikke forklare noen hvordan det er, hvordan det føles fordi det er umulig å forstå. Det er som at du og dine fem venner er de eneste som er igjenn i verden. Du står i ruinene av ditt eget liv, allt du ser rundt deg er ødelagt, allt du viste eksisterte er borte. Familien din er borte, de er død.du ser rundt deg og allt er tåkete av støv, du står i en verden av ruiner. Du snubler litt i de store stenene fra den forfallende verden og vet ikke hvilken vie du skal gå. Du er totalt tom for følelser, nummen i hele kroppen. Der står vi, fem venner og to hunder. Vi skal bygge opp verden igjen, sammen klarer vi det, et skritt, en sten av gangen. Vi skal bygge opp byen, verden, livet igjen. Vi blir grunnmuren, vi blir fundamentet og klisteret som skal lime sammen verden igjen. Det er vi fem og hundene som skal bygge opp en hel verden, og sammen klarer vi det. Men det er kun vi som virkelig forstår hvordan det er og hvordan det føles. 

Fordi dagen idag har vært vanskelig og fordi kroppen har gjort seg klar til å isolere seg, så har en av mine fem beste venner bestemt at i kveld skal vi starte å se en ny seire sammen. Fordi vi bor så langt unna hverandre så skal vi begge to trykke play samtidig på NRK nett tv sånn at vi ser den sammen selvom vi er mange mil unna hverandre. Igjenn så har jeg verdens beste venner og jeg er så takknemmelig for å ha alle fem og hundene i livet mitt at jeg kan ikke få uttrykket det nok. 

Som sakt så skal jeg dokumenter hele denne tøffe perioden her på bloggen, det er mist like viktig å fortelle om de vanskelige dagene som de god. 

Hei alle sammen! 

Ingenting er bedre enn mormors eple kake når høstluften slår inn for fullt. Dette er en oppskrift jeg fikk fra mormoren min, som hun en gang i tiden fikk av sin mor etc. Det er en oppskrift som har vært i familien i flere generasjoner og det er så fint at jeg  nå kan dele den med alle dere. Håper dere liker den like godt som vi gjør. Ingenting er som å bake i helgen, og eplekake passer perfekt til høsten.

Ingredientser: 

125g Sukker

125g Mel 

125g Smeltet smør 

2 Egg

1 Ts Bakepulver

1-2 Epler

Sukker og kanel til strøing

Hvordan lage Mormors eple kake:

1. Forvarm ovnen til 200 grader. Bland sammen sukker, mel og bakepulver i en bolle. Smelt smøret og ha det over de tørre ingrediensene. Pisk to egg sammen i en kopp og bland de inn i røren. Rør godt rundt til du får en gjevn og fin røre.
2. Skrell to epler, bruk en eple deler for å dele eplene.
3. Hell kake røren i en spring-form, dytt forsiktig ned i kaken i sirkler. Bland kanel og sukker i en liten bolle og strø over kaken før steking. Stek kaken midt i ovnen i 30 minutter. Avkjøl kaken før du servere den.

Hei alle sammen! 

Dagen idag har gått så utrolig fort, jeg har jobbet siden klokken 07.00 og det har egentlig gått i ett siden det. Mange tror det at det å blogge er kun å skrive et blogg innlegg, men det er så utrolig mye mere arbeid rundt det og det kan fort ta en hel dag. Gjerne legger man ut flere innlegg pr.dag også. Hvis man vill gjøre en karriere ut av noe så må man jobbe beinhardt for å få det til. Bare fordi man jobber hjemme fra så betyr ikke det at man bare suser rundt, og har tid til å gjøre allt mulig annet. Det er mere arbeid med en blogg enn en 9-4 jobb. Når man har en 9-4 jobb så kommer man hjem og har fri til man skal på jobb dagen etter. Blogging er en 07.00-02.00 jobb. Du har ikke fri, du tar deg ikke fri fordi blogging er en fulltids jobb, men de fleste som jobber med blogging elsker det de driver med og ville ikke byttet det ut med noen annet i verden. Bloggere er karriere instillte mennesker, de vet hva de vill og hva de ønsker å oppnå. Vi er drømmere, vi gir oss ikke før vi har nådd målene våre og vi setter hele tiden nye mål så vi alltid har noe å jobbe mot. Det aller viktigste er at man følger drømmen sin uansett hva det måtte være. Enten det er å bli frisør, stylist, skuespiller, sanger, forfatter, blogger, influencer, bilmekaniker eller rørlegger. Nøkkelen til all suksess er å aldri gi opp og jobbe beinhardt for å nå målene dine. Ikke la noen ting stoppe deg før du har nådd drømmene dine. 

Jeg har alltid hvert et karriere menneske og jeg har alltid hatt drømmer og mål jeg har jobbet mot. Jeg kjenner folk som ikke har drømmer og mål overhodet – det for meg er helt surrialistisk og uvirkelig. Det er helt utenkelig for meg, men det er fordi jeg selv hele livet har vært veldig karriere innstillt og veldig fokusert på målene mine og drømmene mine. Det at jeg er sta har jeg brukt til min fordel og bruker den som en driv -kraft fremover. Ingenting er umulig her i verden, noen ting tar kansje bare litt lenger tid enn det vi skulle ønske. Men da jobber man enda litt hardere, enda litt bedre og tar ting til nye nivåer så er allt mulig. Jeg kjente en som var super flau over drømmene sine, hans drøm var å bli søppelbil-sjåfør. Som jeg sa til han, det er ingenting å være flau over – det viktigste er at du følger drømmen din og ikke bry deg om hva andre mener. Hvis det er det du har lyst til å bli og det er drømmen så følg drømmen. Det er creds til alle som følger drømmene sine uansett hva de måtte være. Ikke bry deg om hva andre mener og syntes om dine drømmer og mål. Lytt til hjerte ditt og vis de som ikke trodde på deg, alle haters, og alle som oppfordret deg til å ta en annen vei at du klarte det, og at du har gjort en kick-ass jobb for å komme dit du er idag og slå alle tvilerene og haters ned i støvlene. 

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

De som kaller seg for “realister” er de som prøver å slå ut oss med drømmer og ambisjoner fordi de ikke har noen selv. Så ikke bry deg om de, eller hva andre mener – Jobb hardere enn du noen sinne har gjort og virkelig legg hele hjerte og sjelen din i det du driver med så viser du at drømmerene er de som når lengst. Ikke gi opp deg selv, uansett hva, alle har vi gjort feil, alle har vi gått feil vei og surret oss inn i dårlige spiraler, men selvom du er langt unna målet ditt – ta et skritt av gangen og ta med deg all bagasjen du har og bruk det til å nå målene dine. Snu det negative til noe posetivt. Om et år kan du se tilbake på dagen idag og se hvor langt du har kommet. Aldri gi opp, den største drivkraften du kan ha er troen på deg selv og at du vill lykkes. Jeg heier på deg og jeg har troen på deg, stå på og jobb hardt videre og du vill se reslultater. 

Jeg håper dere alle sammen har en fantastisk dag videre idag! Kos dere ekstra mye i det fine høstværet og ta godt vare på hverandre! 

Hei alle sammen! 

Det er September allerede, jeg kan ikke tro hvor fort dette året egentlig har gått. Det skjedde så mye fra Januar til slutten av Juli og nå plutselig så er vi i September allerede. Høsten kommer krypende inn, det blir kaldere i luften om kvelden, og selvom det er sol og relativt varmt enda så kan man merke høstluften komme krypende. Jeg elsker alle årstidene like mye. Hver årstid har sin sjarm, det som er så koselig med høsten er at man kan krype under teppet på sofaen og binge favoritt serien sin mens regnet treffer taket og stue vinduet og du kan høre vinden ule på utsiden. Tenne masse lys, ta frem de fine høstplaggene fra klesplagget, høst boots og høst jakker. Ost og vin kvelder med de beste vennene i verden og bare nyte de fine høst fargene i naturen. 

Planen for denne uken er å få mest mulig jobb gjort både når det kommer til blogging og bok skriving. Jeg har selvfølgelig blitt super forkjølet og er enda langt i fra i form, men det fine med bok skriving og blogging er at det meste arbeidet kan jeg få gjort selvom man ligger på sofaen med feber og hoste. Sånn går det når man får bronkitt, halsbetennelse og bihulebetennelse samtidig. 

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Jeg er opprinnelig fra Oslo, er det en ting jeg virkelig savner her i Fredrikstad så er det Starbucks. I Oslo er det omtrent Starbucks på hvert gate hjørnet, og nå som det er høst så er favoritt kaffen defenitift PSL ( Pumpkin spiced latte)  Men jeg har hørt noen rykter om at Espresso house kansje kommer med PSL i år også, så jeg krysserfingrene for at den er like god eller bedre enn den som man får kjøpt på Starbucks. Utenom mangel på Starbucks så liker jeg Fredrikstad vledig, veldig godt. Det er så fint her, både om sommeren, våren, høsten og om vinteren. Det er så idyllisk og koselig, jeg er veldig glad for at jeg  valgte å fytte hit for snart 2 år siden. 

Jeg har drevet med mye planlegging når det kommer til fremtiden av bloggen og det er noe av grunnen til at jeg ikke har skrevet på en stund, nå har jeg endelig ferdig med fremtidsplanleggingen for de neste ukene, bare litt finjusteringer igjen men det meste er i orden når det kommer til det. 

I morgen skal jeg ut å finne blogg og insta vennlige steder å ta bilder i nærområdet så det kan bli spennende. Krysser fingrene for at jeg kan få et hint av høstfarger, eller tegn til høsten.