Hei alle sammen!
Det bogner av høstfarger ute i naturen, orange blader flyr i høst vinden mens regnet pisker mot sture ruten. Det er ingen tvil om at høsten har kommet for å bli. Jeg elsker høsten, regnet og mørketiden – denne tiden på året har sin egen sjarm. Men det er også en tøff tid for meg på et personlig plan. Hvem viste for tre år siden, 27.09.18 at livet om få uker ville bli snudd helt på hodet. Jeg kjenner det knyter seg i magen, dagene blir mere triste, jeg er ikke lenger glad som jeg var for bare noen dager siden og jeg føler at kroppen gjør seg klar til å stenge dørene. Idag har jeg vakset og gjort grundig rent i hele leiligheten, skiftet på sengen og føler at jeg har gjort allt fint og klart til å låse døren de neste ukene, de neste måndene. Det er litt som “nesting” kroppen gjør seg klar for tiden den har i vente, en tid som alerede har begynt.
Allerede i helgen merket jeg at kroppen snudde, at jeg ble mere trist på innsiden og at ting ble plutselig så mye mere vanskelig. Det å smile krevde allt jeg hadde av energi, jeg var sint, jeg var lei meg, jeg var frustrert og det var så lite som skulle til for å få meg til å falle av pinnen. Idag er første dagen hvor jeg faktisk føler det er greit å ikke ha det bra. Det er ingenting jeg skal, jeg trenger ikke opprettholde en fasade om at allt er fint og flott når ting er så langt i fra bra. Det må være lov å ikke ha det bra, det må være lov å ha det vanskelig og vondt uten at man skal føle at man blir dømt for det.
Det å vite at leiligheten er skinnene ren, at hundene har det bra og at jeg bare kan lukke meg selv inn i en bobble er en bra følelse i en vanskelig tid. Jeg kommer til å dokumentere hver eneste dag her med dere. Det er lettere for meg å dele med dere her, enn det er for meg å snakke med folk om dette face to face. Idag takkler jeg ikke over happy folk, det gjør at jeg bare får mere lyst til å stenge meg inne. Noe av det vanskeligste idag og i denne tiden fremover er å smile på utsiden når man gråter på innsiden, det er nettopp derfor jeg prøver å unngå å være med folk fordi da slipper jeg å putte opp en fasade. Mine fem gode venner er de eneste som virkelig forstår hvordan det er og hvordan jeg virkelig har det. To av de fem har vært med meg hele veien fra den dagen verden min ble snudd på hodet og er her fremdeles. De tre andre har vært en utrolig god støtte for meg og de er helt fantastiske og de forstår hvor vanskelig denne tidne er for meg. De lytter, de trøster og de er verdens beste venner.
Man kan ikke forklare noen hvordan det er, hvordan det føles fordi det er umulig å forstå. Det er som at du og dine fem venner er de eneste som er igjenn i verden. Du står i ruinene av ditt eget liv, allt du ser rundt deg er ødelagt, allt du viste eksisterte er borte. Familien din er borte, de er død.du ser rundt deg og allt er tåkete av støv, du står i en verden av ruiner. Du snubler litt i de store stenene fra den forfallende verden og vet ikke hvilken vie du skal gå. Du er totalt tom for følelser, nummen i hele kroppen. Der står vi, fem venner og to hunder. Vi skal bygge opp verden igjen, sammen klarer vi det, et skritt, en sten av gangen. Vi skal bygge opp byen, verden, livet igjen. Vi blir grunnmuren, vi blir fundamentet og klisteret som skal lime sammen verden igjen. Det er vi fem og hundene som skal bygge opp en hel verden, og sammen klarer vi det. Men det er kun vi som virkelig forstår hvordan det er og hvordan det føles.
Fordi dagen idag har vært vanskelig og fordi kroppen har gjort seg klar til å isolere seg, så har en av mine fem beste venner bestemt at i kveld skal vi starte å se en ny seire sammen. Fordi vi bor så langt unna hverandre så skal vi begge to trykke play samtidig på NRK nett tv sånn at vi ser den sammen selvom vi er mange mil unna hverandre. Igjenn så har jeg verdens beste venner og jeg er så takknemmelig for å ha alle fem og hundene i livet mitt at jeg kan ikke få uttrykket det nok.
Som sakt så skal jeg dokumenter hele denne tøffe perioden her på bloggen, det er mist like viktig å fortelle om de vanskelige dagene som de god.
