Hei alle fine,

Etter en lengere pause er jeg tilbake på sosiale medier og blogging igjenn. Det føles så godt å være tilbake – et nytt friskt kapitel er i ferd med å dannes og jeg ser lyst på fremtiden for første gang på veldig lang tid. Etter mamma døde i November 2018 så ahr livet vært snudd på hodet. For første gang i livet, i en alder av 28 år måtte jeg planlegge en begravelse, en begravelse for mammaen min. For meg var hun allt, og jeg viste lite om hvordan livet uten henne skulle bli. På toppen av det hele måtte jeg forholde meg til hus-salg, betaling av gjeld, finne nytt sted å bo, og finne ut hvordan jeg skulle leve mitt liv uten henne. Jeg skøyv allt av følelser som jeg kunne og klarte inn i en boks i hodet som jeg teipet igjenn med gaffa teip og tenkte at jeg aldri skullle åpne den boksen none gang igjen fordi. Boksen full av følelser ble lagt trygt bak i hodet og jeg kunne ta alle de valgene jeg måtte ta på en så best mulig måte som overhode mulig uten å føle så mye på situasjon jeg faktisk stod i.

Jeg husker når dagen for begravelsen kom, jeg satt i bilen uten for kirken og så alle menneskene som sa,let seg i klynger uten for døren til kirken. Allt jeg ville gjøre var bare å skrike, få mamma tilbake og våkne opp fra dette marerittet som nå var blitt livet mitt. Jeg ville ikke inn i kirken fordi jeg viste at med engang jeg gikk inn dit så ble allt så mye mere virkelig. Begravelsen var kjempe fin, og jeg var fornøyd med allt sånn sett. Det ble en verdig og fin begravelse. Når jeg begravelsen var ferdig og alle spiste kaker og snitter så klarte jeg å skyve følelsene mine tilbake i boksen med gaffa teip igjenn, hvertfall mesteparten av de.Allt føltes så tomt, kroppen var nummen og jeg følte at jeg bare eksisterte. hvem var jeg og hvordan ville veien videre se ut? Ja, det viste jeg lite om der og da. Etter jeg hadde solgt huset og tatt stilling til lageret jeg hadde med alle tingene mine og mamma sine så var jeg “ferdig” med det kapitellet og de tøffeste avgjørelsene var tatt.

Jeg prøvde å finne gleden i å skrive igjenn både på bloggen min og med bok skriving. Men jeg fant ikke den gleden jeg engang hadde, jeg var fortsatt bare helt nummen og tom. Jeg prøvde å gjøre ting så “normalt” som mulig ved å gjøre de samme tingene jeg og mamma pleide å gjøre samt også nye ting fordi jeg måtte finne en balanse gang i det nye livet. Men allt føltes fortsatt veldig tomt og jeg følte at meste parten av tiden eksisterte jeg bare uten å egentlig faktisk leve. Jeg pådro meg fort et shopping problem fordi isteden for å snakke om de tingene som var vanskelig, om allt som hadde skjedd og hvrodan det hadde påvirket meg så shoppet jeg isteden. Det var min måte å overleve de negative følelsene mine på. Men det fungerte ikke i lengden. Jeg prøvde på nytt å finne gleden min igjenn som jeg hadde før mamma døde, men den var så langt borte og så godt gjemt at jeg nesten hadde gitt opp å prøve å finne den. Livet mitt ble en “eksisterende” tilstand som jeg egentlig godtok at ja, sånn var livet nå. I fjor høst mistet jeg en av mine to hunder da den ble veldig syk og vi måtte avlive henne, det tok helt knekken på meg. Etter dette samt andre ting som skjedde kort tid i forkant ble jeg veldig deprimert. I sent oktober i fjor så knakk jeg helt sammen. Alle følelsene mine som hadde vært i boksen med gaffateip eksploderte og jeg fikke alle følelsene på engang, all sorgen etter mamma jeg ikke hadde dealet med, sorgen etter å ha mistet hunden min og alle tingene på lageret som jeg hadde måtte gi fra meg, allt kom som et slag mitt i trynet. Jeg gråt dag som natt, allt jeg ville gjøre var å gå turer med hunden, leke med den og sove. Jeg hadde mistet den lille livsgnisten jeg hadde og klamret meg til tanken på at det skulle bli bedre. Julen kom, og julen ble veldig fin. Jeg opplevde for første gang å åfeire nyttårsaften alene noe som var veldig rart, men jeg var fast bestemt på at alene eller ei så skulle jeg fiere nyttårsaften så det gjorde jeg.

Januar kom og var ne tøff månde og det var februar også. Jeg klarte ikke å komme helt ut av den mørke tunellen selvom jeg kunne skimte lys i enden av tunellen men følte selv at jeg tok mange dumme valg som jeg ikke vill gjenta. Jeg fikk hjelp til å komme meg igjennom det i slutten av februar og så lysere på livet igjenn.

Første Mars kom og jeg ville så gjerne skrolle på instagram noe det egentlig hadde vært lenge siden jeg hadde gjort. Jeg har postet ting på insta i løpet av årene men ikke like aktivt som jeg gjorde før og tidligere ga det meg ikke samme gleden som det en gang hadde gjort, før 2018. Men 1.Mars i år så skrollet jeg som sakt på instagram igjenn og jeg følte på en indre glede jeg ikke hadde følt på mange år, en glede jeg ikke hadde følt på siden lenge før mamma døde. Jeg hadde en gnist igjenn, jeg tenkte for meg selv at den er sikkert borte i morgen fordi det pleide noen ganger å være sånn at jeg ble litt lurt av egene følelser. Men jeg våknet opp 2. Mars med samme driven, samme gnisten og samme indre gleden som jeg hadde hatt kvelden i forveien den 1.Mars. Så jeg begynte å fokusere mere på de tingene i livet mitt som faktisk gir meg glede og gir meg den driven og den livsgnisten tilbake. Jeg går lange turer hver dag, jeg trener, jeg ser på nyhetene, hører på radioen, jeg løser kryssord, leser i bibelen, blogger, lager nye matretter. Jeg sminker meg hver morgen og gjør mitt ypperste for å føle meg vell og fresh igjenn.

Det blir feil å si at livet mitt er tilbake der det var før mamma døde, fordi det var et helt annet liv. Det er et liv jeg aldri vill få tilbake, men jeg kan lage meg selv et nytt liv – et liv fyllt med nye gleder og nye rutiner men fortsette å gjøre det jeg elsker å gjøre som er å skrive, ta bilder, lage nye matretter og lage innhold tilinstagram og snapchat igjenn. Så dette er Henriette 2,0! Nytt kapittel, nye eventyr. Jeg skal gjøre mitt beste for at dette kapitelet skal bli bra. Er det en ting jeg har lært så er det at det er bedre å deale med sorg, problemer osv med engang fordi det å gjemme det i en boks bakerst i hodet med gaffa-teip er ikke en lur ide fordi den vill på et eller annet tidspunkt sprekke og du vill få et hav av følelser som du må ta tak i og jobbe med som er enda mere vanskelig enn å ta tak i de når man først får de og står i det. Men jeg vet allt om hvor vanskelig det er å faktisk ta tak i det man føler fordi det er så mye “enklere” der og da og bare putte de bort og ikke tenke mere på de. Men det som er, er at jo mere du puttet de bort jo større blir de. Men det er aldri forsent å ta tak i det, og åpne boksen selvom det kan være veldig vanskelig å komme til den avgjørelsen og ta det skrittet til å åpne den gasffa teipede boksen bakerst i hodet. Men det finnes et hav av hjelemiddler der ute som kan hjelpe deg igjennom de tøffeste dagene og livet etterpå blir så sykt mye bedre, jeg lover.

Håper dere alle har en kjempe fin Søndag! kos dere masse!

• Henriette Maria